Uppercut::: Lite utdrag fra Airport Boogie

Kapittel X

Slentrende inn døra til ________ registrerer jeg et halvkjent ansikt til høyre i rommet. Mannen har grå dress og burgunderrød skjorte kneppet opp i halsen, og de mørke solbrillene skjuler det som må være brune øyne. Hele hans ytre bærer preg av sydlandsk opprinnelse. Vel, tenker jeg, deg har jeg sett før, men har ikke peiling på hva vi pratet om den gangen… Jeg prøver: ”Ukbah?”
”In the flesh”, sier han nonchalant, og rekker ut en senete hånd, velstelt til tuppene. Jeg tar den og forsøker å memorere alle detaljer jeg kan observere i dette ”første” møtet, før jeg setter meg ned.
”Noe å spise eller drikke?” spør Ukbah.
”Nja…” Jeg tenker på den relativt stramme økonomiske situasjonen.
”Nånå, vær ikke sjenert. Jeg spanderer, altså. Ingen problem. Ta hva du vil ha!”
”Okey, kanskje en club sandwich og jeg tror faktisk en øl kunne være, eh, beroliggende.” Ukbah flirer og går for å gjennomføre min bestilling.
Mens han setter seg ned igjen og overrekker en halvliter jeg gledelig tar en stor slurk av fortsetter Ukbah. ”Så du husker ikke at du har pratet med meg før? Det begynner jo å bli en stund siden, men likevel, det var en alvorlig periode i livet ditt som gjorde at du til slutt bestemte deg. Sett deg ned, kamerat.”
”Bestemte meg for…hva?” Jeg husker fortsatt ikke konkret, funderer, mens jeg tar stolen.
”Å inngå kontrakten vi tidligere diskuterte, der du bestilte et mord på deg selv. Jeg har en kopi her.”
Mens jeg leser dokumentet begynner brikkene å falle på plass. Perioden han snakker om foregikk omtrent slik:
Pengene begynte å gå mot slutten. Jeg hadde ikke skrevet mye. Bare noen sider. I løpet av åtte måneder etter min oppsigelse var min historie som forfatter blitt til et resultat på noenogtredve sider og mye anger og fortvilelse. Det var på den tiden jeg vandret gatene i Oslo en kald natt, helt utslått av desperasjon etter en kveld på byen helt alene. Og det var da jeg traff Ukbah. Kvelden foregikk slik: Etter en flaske vin på hotellet, med en bærbar pc som følgesvenn, som ikke hadde generert mer enn to elendige sider på manuset, var byen som nedslagsfelt uunngåelig selv om tilværelsen som ensom ute omtrent fristet like mye som å svømme naken i isvann. Panisk påkledning resulterte i en skjorte med blomstermotiv, noe jeg i ettertid må kategorisere som helt ut. Impulsturen til Oslo, som hadde til hensikt å være inspirerende, skjedde så fort at pakking ble nedprioritert. Jeg fant en bar rett opp i Carl Johan og bestilte umiddelbart en flaske italiensk rødvin for anledningen. Budsjettet for reisa tillot en viss andel utskeielse. Den tomme flaska ble symbolsk for det som skjedde videre. Det mikroskopiske dansegulvet hadde kun en funksjon: Å være sjekkearena.
”Pinlig” er en passende beskrivelse på mine kurtiseringsforsøk på gulvet, ettersom rytmesansen min er elendig, spesielt etter mengder alkohol. Hasjen jeg fikk av en tilfeldig på toalettet hjalp vel neppe for prestasjonsevnen heller. To ganger presterte jeg å falle...den siste gangen oppå den lyse jenta, som i utgangspunktet var altfor ung, og den desperate innhentningsakten tidels sekunder etter ble ikke godt mottatt. Hendene kom liksom på feil steder. Litt senere befant jeg meg igjen på toalettet, funderende over hva som hadde gått galt. Klokka nærmet seg ett, og min til dels sunne fornuft reddet meg fra ytterligere skandaler. Jeg iverksatte en vandring, som var ment å ha kurs tilbake mot hotellet. Etter det som må ha vært en time senere, befant meg på totalt ukjent territorium, kroppen stoppet utenfor en lagerbygning. En lagerplass midt i byen, tenkte jeg, men gikk inn av ren nysgjerrighet. Jeg forventet et gedigent houseparty, husker jeg, men isteden møtte jeg total stillhet, og Ukbah. Han inviterte meg til et bord, hvor jeg ble servert whisky. Og det er herfra det blir diffust…
I tvil om jeg fortsatt var i live, våknet jeg neste morgen med en utrolig skallebank og holdt meg umiddelbart for nesa. På grunn av ekstreme magebevegelser som krevde rask behandling på toalettet, kunne jeg konstantere at jeg fortsatt levde. Hva som skjedde på natta er uklart, men mitt neste møte med Ukbah skjedde i edru tilstand. Likevel har jeg fram til nå fortrengt det. Visittkortet med personlig beskjed til Peter, meg, og kontaktinfo til Ukbah. Vet ikke hvor det ble av. Jeg hadde det så jævlig den tida at jeg besøkte Ukbah kun dager etter og skrev under kontrakten han la fram. Et mord på meg selv, som kostet nærmere 90.000. Det jeg hadde igjen av potten som skulle vare i noen måneder til av min skriveperiode.
Jeg leser nøye og kan ikke huske å ha lest kontrakten tidligere, men det er min håndskrift, min signatur, min garanti om overføring av honorar. På metode hadde jeg krysset av ”valgfri”. Under tid hadde jeg krysset ”innen seks måneder”. Må ha vært helt likegyldig, bare det skjedde, tenker jeg.
”Husker du nå?” spør Ukbah med et spent uttrykk.
”Ja. Absolutt. Det meste ihvertfall. Litt vrient å forholde seg til. Ting går jo en del bedre nå, så jeg vil ikke dø lenger.” Maten kommer, og den ser innbydende ut. ”Takk”, sier jeg, både til Ukbah og servitrisen.
”Skjønte jo det, og vet hva du mener. Dette har bare skjedd to ganger før. At noen overmanner leiemorderen, mener jeg. Første gangen ble vi helt lamslåtte, og skjønte det var et hull i systemet. Vi kunne ikke la kvinnen gå gjennom livet etterpå helt uten videre. Så i styret foreslo vi å lage et system dersom det skulle gjenta seg, et system som er enkelt, men ikke vanntett. Vel, kvinnen fikk derfor mulighet til å bli ansatt, la oss kalle det på deltid, eller frilans. Hun fikk fortsette sitt liv, kontrakten omkring hennes liv ble opphevet, og ettersom hun godtok, fikk hun en månedlig lønn for å være ansatt. Tross alt hadde vi mistet en ansatt og trengte likevel en ny. Hun hadde, som deg, i et avgjørende øyeblikk vist en sterk vilje til å leve videre.”
”Hvordan angår dette meg? Jeg har noe jeg må gjøre, og må stikke snart.” Pratingen hans gjør meg veldig urolig, kanskje fordi jeg egentlig skjønner hvor han vil hen.
”Du får samme mulighet!” svarer han selvsikkert, som om han allerede vet at jeg kommer til å si ja. Jeg klarer ikke å si noe på et par minutter, og unnskylder meg for å gå på toalettet.
Tilbake i stolen lener jeg meg fram og spør hva som skjer videre. Jeg sier at jeg ikke er noen morder, og han poengterer at det er feil innfallsvinkel:
”Se det som en tjeneste, en slags aktiv dødshjelp. På mange måter blir du en sosialarbeider, lege, prest og venn i en pakke. Tross alt ønsker personen det selv. Når klientene møter sin agent har de, i følge våre ansatte, nesten alltid glede i ansiktet, ikke frykt. En lettelse kanskje. De vet tiden endelig er kommet og gleder seg. De hadde bare ikke evnen til å gjøre det selv, og ønsket at det skulle skje på et uventet tidspunkt. Som deg. Pluss at det har noen forsikringsmessige fordeler for eventuelle etterlatte.”
”Jamen jeg var jo dritings!” svarer jeg.
”Ikke da du skrev under. Du hadde flere dagers betenkningstid. Hva som har skjedd i livet ditt fram til da Herr X skulle fullføre oppdraget vet jeg ikke. Men jeg vet at du viste en vilje til å leve, så sterkt at du klarte å overmanne en sterk mann med kniv. Du har kanskje hatt noen opplevelser som har løftet deg?”
”Har klart å skrive en god del mer, SNART et førsteutkast kanskje, og har kommet i kontakt med et menneske jeg liker. Og min venn ville nok savne meg tror jeg. Vet jeg.” Tenker på Michelle og Jonas.
”Hmmm…”
”Hmmm? Hva mener du? Ikke spill med meg, si hva du tenker på!”
”Vet du hva den første sa, hun som overmannet sin drapsmann som den første i vår historie?” Ukbah klør seg på haka i refleksjon.
Jeg bare hever med øyebrynene og ønsker å fremstå likegyldig, selv om jeg begynner og synes at dette virker litt spennende, og veldig riktig. Han fortsetter.
”La oss kalle henne…Maya. Maya hadde etter kontraktinngåelse gjort mange ting hun tidligere ikke hadde våget, fordi hun i det minste ville prøve å fullføre noen drømmer. Solgte alt, reiste til Asia i ensomhet og hoppet fallskjerm og lignende. Kanskje var det hoppet som gjorde det, jeg vet ikke helt, men i ettertid sa hun noe om at vissheten om døden hadde framtvunget gledelige opplevelser og motvirket thanatos.”
”Thanatos?”
”Freud. Dødsdrift er vel et mer velkjent ord. Vi har alle to drifter, libido og thanatos…
”Så hva sa hun etterpå?”
”Hun sa hun i det kritiske øyeblikk hadde opplevd en enorm styrke og vilje, som om hun var blitt gjenfødt i løpet av et sekund og totalt endret fokus på livet og døden. Uansett fikk hun samme tilbud som du får i dag.”
”Tok hun tilbudet hun da?” spør jeg.
”Ja, uten å nøle, men så var hun en helt annet person enn deg også.”
”Var? Hva skjedde med henne?” Angst.
”Hun omkom nylig under et slags oppdrag utenlands. Kjørte visst for fort mot en fjellvegg utenfor Barcelona.”
”Bummer.”
”Poenget er at vi baserer oss på en hypotese. En del mennesker oppsøker oss. De vil dø, men tør ikke gjøre det selv. Vi tror et lite fåtall av de mennesker som bestiller våre tjenester, egentlig ikke ønsker å dø. Disse klientene vil høyest sannsynlig oppleve økt livskvalitet en tid etter de har bestilt oppdraget. De har ikke lenger noe å tape og våger å slappe av, ubundet av livets og samfunnets krav til prestasjoner. De gjør ting de vanligvis ikke ville gjort. De slipper seg mer løs og tar det med ro. Og først da kan de erkjenne ovenfor seg selv at døden ikke er løsningen. De finner en gnist. Det var denne gnisten som fikk deg til å ta hånd om mr X!”
Akkurat her skjer det et vendepunkt. Jeg kjenner meg som Maya. Selv om jeg langt fra har hoppet i fallskjerm og reist jorda rundt, erkjenner jeg ovenfor meg selv at livslysten er en helt annen og har vært en helt annen i hvert fall de to siste månedene. Jeg sier: ”Med andre ord kan livet by på mange overraskelser!” Jeg smiler, kanskje for første gang i mine møter med Ukbah, denne merkelige mannen jeg ikke klarer å fastsette opprinnelsesland på.
”Si meg, hvor er du fra egentlig?” spør jeg.
”Iran. Men har bodd i landet lenge. Siden jeg var fem. Har aldri skjønt hvorfor mine foreldre kalte meg noe så teit”. Han ler. ”Men er litt kult navn også, litt fryktinngytende, sant?”
”Joda.” Jeg merker at jeg ikke klarer å legge skjul på at jeg liker Ukbah. Han fremstår som reflektert og tilsynelatende mangfoldig, egenskaper jeg alltid har satt pris på hos mennesker. Uten på noen måte å hevde at min venn Jonas er den mest mangfoldige personen i verden. [overgang kommer]

”Du har selvsagt noe betenkningstid før du bestemmer deg om du skal godta dette tilbudet eller ikke. Jeg anbefaler at du tilbringer tiden fornuftig og ikke avviser umiddelbart, selv om det høres sykt ut. Du vil få en kontrakt som inkluderer grundig opplæring, og et jevnlig utbetalt honorar vil være en sterk motivasjonsfaktor, men skal ikke være avgjørende for ditt valg.”
”Honorar?” spør jeg. ”Som i betydning lønn?”
”Ja, noe sånt. Skattefritt, selvsagt. Ikke lett å oppgi arbeidsgiver til skatteetaten i dette tilfellet.” Han smiler.

manøvrering

[Startsiden] [HOME - privat] [Tekstsiden] [Filmsiden] [MAIL]