:::Uppercut - Karakterer: Airport Boogie

Jonas

Det du ikke vet om Jonas er at han for noen år siden, i et lite klartenkt øyeblikk, lot seg overtale til å innføre 8 kilo kokain fra Amsterdam til Trondheim. Han hadde blitt fortalt at en lur idé var å kle seg i våtdrakt og gjemme pulverpakkene på innsiden. Dette skulle visst forville hundene. Utenpå hadde han sort dress. Vel, sikkert en lur idé for alt jeg vet, men hjalp ikke mye da hans forbruk av speed fra eget lager på den tiden frembrakte høyt snakkeleie, svette, ivrige øyne, hurtig gange og andre symptomer som gjør tollere fristet til å slå av en uforpliktende prat.
Jonas kom seg ikke engang vekk fra Schiphol, og hans advokat kalte han en heldiggris som ble tatt der og ikke i Norge. Stemmer nok, for hans tid innenfor murene der nede ble bare 1 år! Og etterpå snakket han flytende Nederlandsk, hadde sluttet med alt som heter dop, bortsett fra kaffe, som han fortsatt bruker kraftige mengder av. Han begynte med mye trening, som han nå imidlertid har redusert.
Alt i alt var det kanskje bra at han stilte opp på oppdraget den gangen, og ble tatt. Det var før han ble voksen og mer moden. Han fikk en ny sjanse til livets muligheter. Jeg er en av de svært få som kjenner denne historien fra hans fortid.

Peter

Flashback 1: Jeg sitter på en bar i byen og drikker Mojitos. Seks stykker. I baren prater jeg med en mann i mørk dress og rødt slips. Etter den sjette Mojito’en spør han om jeg vil ha en whisky. Selvsagt, svarer jeg. Vi tar en begge to og begynner å snakke om bøker, som om han visste jeg prøver å skrive en bok selv. Han forteller om sine favoritter og erkjenner at han mener Kafka er oppskrytt litteratur for bedrevitere. Sier jeg er enig, og snakker om prosjektet mitt, som egentlig bare er dritt. Sier jeg sluttet i jobben for åtte måneder siden for å skrive fulltid, men ikke har produsert mer enn trettifire sider svada. Sier jeg gjorde noe dumt fordi jeg ikke får tilbake jobben min. Han sier han skjønner det er vanskelig, men jeg svarer at han ikke skjønner noenting. At han ikke skjønner at jeg er blakk, snart må selge leilighet og bo dårligere. At jeg nesten ikke har mat og er forbannet på pc’en som aldri ønsker meg velkommen. Jeg husker egentlig mange detaljer fra denne samtalen med mannen i dress og rødt slips. Men jeg husker ikke hvor vi gikk etterpå, etter han spør meg om jeg vil bli med han til kontoret hans, fordi han vil vise meg noe spektakulært og annerledes. Han sier han er fra Oslo hvor hovedkontoret hans ligger, men at han som sjef måtte dra til Trondheim for å etablere nytt marked.
Men jeg husker ikke hvor det var og hva slags marked det var snakk om. Det er bare grøt. For mange drinker, etter Jonas forsvant med ei dustete dame med brunt hår som hette Minda eller noe sånt.

Axel

Axel kommer på at han ikke har sendt melding tilbake til Kaia enda. Vakta er ferdig, og de siste timene har han ikke klart å tenke på annet enn innholdet i konvolutten han bærer i veska – med bildet og cd’en. Kofferten lot han bli stående slik han fant den, bortsett fra at han rappet noe av innholdet, og kaoset roet seg til å bli en fredfull ettermiddag og kveld på jobb. I sin nysgjerrighet hadde han forsøkt å finne en navnelapp på kofferten, men alt som sto var en kode som ikke sa han noen ting, og noen løse bokstaver og tall uten sammenheng. Axel kjenner mer enn noen gang lite lyst til å kontakte Kaia, men føler han må.
Sms: ”Mye styr på jobb.er på vei m bussen nå.drar rett hjem.utkjørt.melder deg i morra.”
Kaia måtte sitte med telefonen i hånda, for mindre enn ti sekunder senere vibrerer det i jakka hans, med følgende budskap:
"D var d!j stikker til noen andre.sov du,din evasive psykopatiske faen!”
På bussen tar Axel fram bildet igjen, og forsøker å forestille seg hva informasjonen på baksiden skulle bety. Lenge blir han sittende og kikke på de nydelige mandelformede øynene, med dyp rød farge, og et langt bølget hår som flyter kontrollert over ørene. Axel innser at denne Mira M. må være noe av det vakreste han har sett bilde av. Uttrykket i øynene kunne minne om Aurelia, men resten var av en helt annen dimensjon. Kunne jo være en idé å sjekke ut hvem det er, på en eller annen måte. Da Axel plutelig får et innfall om å inkludere noen andre i dette, tar han fram mobilen og ringer nettopp Aurelia.
Abonnenten du ringer er opptatt. Vennligst legg igjen beskjed.
Axel sier til telefonsvareren at han skal ringe senere, og at det skjedde noe på flyplassen han trenger å snakke med henne om. Kan love mystikk, sier han. Axel vet dette kan iverksette energi hos Aurelia. Innen bussen når Hommelvika vibrerer telefonen.
”Heisan Axelmann!”
”Hei du. Har du sjanse for et lite treff i kveld?”
”Å, endelig gutser du deg opp til en dateforespørsel?” Flørtepusen, tenker Axel.
”Hehe”, begynner Axel usikkert, ”joda, noe sånt, jeg fant noe i en koffert på jobben i dag som jeg vil du skal se. Kanskje du har en formening om greiene, for jeg skjønner egentlig ingenting.”
”Okey, hvor vil du møtes?”
”Kan jo bare komme til meg, hvis du vil.”
”Rett på sak du gutten! Sånt liker jeg!”
”Ne…” begynte jeg før jeg innså at hun hadde lagt på. Rett etter får Axel melding om at hun kommer klokka 2213. Axel legger vekk telefonen og konvolutten, og legger seg tilbake i de halvkomfortable setene og etter det som føles som sekunder stopper bussen på Buran og Axel springer mot døra.

Aurelia

Egentlig er jobben helt grei men i tillegg til stress og mas, er det som plager Axel mest de varierte arbeidstidene, hele tiden å komme ut av gjenget med søvn. Og det faktum at bagasjen aldri stopper. Men ellers trives han godt, og har funnet en del venner i kollegaene, der spesielt Aurelia skiller seg ut. Halvt Kubansk. Fyrverkeri. Som spesielt kommer til uttrykk under plutselige konflikter, og nesten utilnærmelig. Axel erindrer første møte med Aurelia:
”Hei, jeg er ny og du er den første jeg hilser på. De andre ser ut til å skygge banen!” Axel ville presentere seg selv.
”Aurelia her. Kan du hente det greiene der borte! Ja, sett i gang!” Som lignet mer en ordre enn en forespørsel.
Og det var hans første møte med Aurelia, og Axel var umiddelbart fascinert av det uoppnåelige. Axel er glad de har fått bedre kontakt etter hvert. Han har lært seg å tyde signalene hennes men holder vanligvis en trygg avstand for å unngå lunefulle utbrudd. De har de siste månedene kommet nærmere hverandre og spist på restaurant et par ganger. Ikke noe seriøst, tenker Axel, bare venner som blir kjent.

Hilde

Hei kjære skjønneste Hilde!
Dette er mitt livs vanskeligste brev. Jeg begynte å skrive det 15. oktober, vel vitende om at det kanskje ble nødvendig å avlevere et eller annet en gang i fremtiden. Så det du leser akkurat nå ble begynt skrevet lenge før dagen i dag. Med andre ord tenker jeg i hodet mitt nå – i oktober – at det skal være i tilfelle…
Så, for å unngå at jeg skulle sitte der oppe til jeg ble gammel må jeg på et eller annet tidspunkt velge å gå av dersom ingenting endrer seg. OG at jeg måtte sette en dato for dette. Jeg har tidligere skrevet at jeg skulle begrense min kontakt med deg for DIN del, men dette er for vår begges del. Nå ble det slik at jeg aldri satte en dato… For at jeg ikke skal brenne all min kjærlighet for alltid på noen som ikke vil ha meg (som er deg), må jeg vel gi slipp og være åpen for å kunne begynne livet på nytt – et eller annet ”sted” på en eller annen måte. Jeg elsker deg så vanvittig mye og kan ikke forestille meg at jeg noen gang vil slutte å elske deg, for du er i realiteten min eneste kjærlighet, den eneste jeg noen gang har følt sånn for!!!!!!!

Jeg innser at det ikke er noe jeg kan si eller gjøre for å få deg til å endre mening. I denne lange tiden har jeg endret syn på så mye, blitt veldig bevisst mange områder ved meg selv, styrket mye i meg og lært å ikke tviholde intensitet, men uansett hvor mange ganger jeg har sagt det, forsøkt å vise det eller appellere til deg, opplever du ikke kjærlighet til meg på den måten som sveiser to sammen. Du elsker ikke meg, og da er det heller ingenting å bygge på. Jeg ville ikke kunne leve med deg, vel vitende om at du gjorde det av praktiske årsaker, og at du ikke elsket meg. Aldri. Du er simpelthen nødt til å elske/være vedig glad i meg – eller ikke. Sitter du derimot der nå og elsker meg men ikke tør, synes jeg du er litt feig, opp i all modigheten du har vist. For kjærlighet handler også om å satse og valg. På et eller annet tidspunkt handler det nettopp om å hoppe i det, for du vet ikke hva som skjer om 10 år. Kanskje (men særdeles tvilsomt!) har jeg gjort det slutt, kanskje lever jeg ikke lenger, kanskje… Føler du noe for meg NÅ, er det i NÅtiden du må handle. Og når det nå har gått så lang tid uten at du har returnert mine følelser, er det klart at troen er borte (selv om håpet aldri helt er ute).
Det at det er noe som skurrer for deg, selv om du ser ”meg”, er ekkelt. Men jeg kan garantere deg at jeg har lært mye om ”samlivsterapi”, mine egne reaksjoner og ting jeg aldri vil gjøre igjen. Joda, jeg har mine øyeblikk hvor jeg forbanner meg selv uendelig fordi jeg har klart å rote det til så sinnssykt i livet. Jeg har faktisk presterert å miste det jeg har holdt nærest i mange år. Litt av en prestasjon. Klart jeg har lært! Klart jeg vet mer om hva jeg ikke skal gjøre! Men hjelper lite i mitt hode nå, når jeg ikke får anledning til å vise deg for deg. Jeg vet jo veldig godt at jeg aldri ville ha handlet likeens i krisesituasjoner senere, og vet inderlig godt at det å verdsette indivduell tid er viktig for begge! Du var mitt første forhold og ikke før avstanden er der klarte jeg å se alternative handlemåter. JEG VET nøyaktig hvordan jeg ikke vil oppføre meg dersom et mirakel skjer og tillater oss å utfolde og oppleve en ny sjanse til livet. Jeg tenker på drømmene og visjonene vi skapte sammen, som uansett historie eller fremtid alltid vil ligge der. JEG VET også at det ikke handler så mye om å forandre seg, men omstendigheter og ”forebygge” godt. Og en meget god forebyggingsmetode er blant annet tid og rom, men også økt kommunikasjon og det å ta ting før de vokser ut av proposjoner. MEN så er det nå engang sånn at du ikke er innstilt på at vi blir TO igjen. Og da er det fælt lite jeg kan gjøre med det. Istedenfor min avhandling i biologi, kunne jeg skrevet en avhandling om hvilken innsats jeg vilje jeg er villig til å sette inn for å bevare kjærligheten til deg, men så lenge det skurrer i deg, og du ikke våger/vil kan jeg ikke overbevise deg. Jeg skjønner at det ikke er lett for deg, men kjærlighet er ikke lett. Hvis jeg bare kunne fått en mulighet til å gi deg rom innenfor rammene av vårt forhold…espero. Jeg tror likevel det er en annen du vil ha, ikke en Jonas som har lært, som har forandret tankemåte, som ville ofret seg selv for deg hvis stilt ovenfor valget mellom død/liv. Så når du kaller deg egoist og jeg erkjenner at du kanskje er det, er det selvsagt en egenskap jeg har tatt i betraktning, og vil ha, og dermed må forholde meg til. Skulle ønske jeg fikk sjansen til å gjøre deg glad, og løfte humøret ditt når du var nede, til å støtte deg når tungt på jobb, å massere deg når skuldre er slitne eller mensen plager ryggen. Men det er ikke meg du vil ha.
Om jeg så hadde kjøpt hele blomsterbutikken på nye Solsiden (som jeg fantaserte om å gjøre i oktober), ville det gitt null utslag, bortsett fra å skakkjøre økonomien min totalt. Du ville blitt glad, regner jeg med, men ikke elske meg mer av den grunn. Derfor måtte jeg la være å kjøpe så mye som en lilla flott vannorkidé. Og nesten hver eneste gang jeg har vært i ulike butikker har jeg fundert over ting å kjøpe til deg. Rart det der.

Så, når dette er sagt er det fordi jeg har skjønt at jeg venter på noe som ikke vil skje (til tross for at jeg også vet at du tenker mye og ikke vet 100% sikkert). Livet mitt venter på meg og jeg må altså gi slipp på deg.
…Okey. Jeg ønsker deg alt godt for livet som venter deg. Du har så mye å gi verden, deg selv og andre og jeg ønsker den heldiggrisen som får dele livet, eller deler av det, med deg lykke til. Han er verdens heldigste mann! Ingen tvil. Jeg har lagt ved tekster til diverse låter som handler om å gi slipp, og at jeg alltid vil elske deg på en måte du aldri vil bli kjent med, annet enn gjennom disse tekstene (vel, litt urettferdig kanskje, ettersom jeg nok har gitt uttrykk for følelsene…).
Jeg hører så mye musikk og lytter til mye tekst; nye sanger og gamle, og det er utrolig mye jeg legger merke til alltid. ”Å, den sangen må jeg huske å laste ned!” tenker jeg, slik at jeg kan formidle det videre til deg. Etc. Vel. Selv har jeg også skrevet sanger om deg og verden jeg lever i. Det er nok mye relevans i de tekstene og jeg ønsker å få satt låt til dem, slik at de kan høres av deg. Kanskje…

Ha en flott liv!
Hilsen Jonas

manøvrering

[Startsiden] [HOME - privat] [Tekstsiden] [Filmsiden] [MAIL]