"Skildringer"
Jeg vil etter beste evne forsøke å gjengi noen av opplevelsene som i ettertid står sterkt for meg.
Outreach med José og Michelle, også begge fra Project Offstreets. Denne gangen gikk vi fra 13.00-16.00, og hovedsakelig
i North Minneapolis, et hardt belastet område primært bebodd av afro-amerikanere.
Da vi kom til North Minneapolis følte vi oss litt usikker; på grunn av det vi anså som skumle biler,
prostituerte og crack-salg. Men etter en stund gikk usikkerheten gikk over i trygghet.
Her møtte vi en gjeng ungdommer utenfor et hus, og til tross for et øyeblikks skepsis fra ungdommenes side,
tok det ikke mange sekundene før de gledelig forsynte seg av godene i bagen. Flere mennesker i ulike aldre kom ut ifra huset, og virket
glade og takknemlige for hjelpen de fikk.
Josè sin tilnærmelsesmetode var kanskje den beste vi så - forsiktig, men samtidig åpen for samtale og interaksjon. Prøvende er vel den beste
beskrivelsen. José og Michelle foretrakk også å gå hele tiden, ikke kjøre rundt og lete etter ungdom slik andre (ansatte) til tider gjorde på
denne årstiden.
Lenger oppe i området traff vi et par i tredveårene; han bar på en ølflaske i papirpose og de så begge slitne ut.
Ettersom vi akkurat hadde pratet med en ungdom, og de hadde overhørt samtalen, spurte de oss om vi kunne ordne
shelter for paret. Josè tok over samtalen for oss (Jo-Arne og J. Andre), og forklarte at de egentlig bare arbeidet
for ungdom. Likevel skrev han ned noen telefonnumre til organisasjoner og shelters som kunne hjelpe dem.
Da kom politiet, ‘undercover’, og stoppet ved oss. De foretok en ransaking av paret, og fant en crack-pipe
hos kvinnen, og helte ut ølen til mannen. De spurte videre noen spørsmål, men lot ikke til å bry seg om oss fire.
Vi syntes dette var litt merkelig, det gjorde tydelig også Josè og Michelle, men utsatte diskusjonen til senere.
Da politiet dro videre, ga de tilbake den tomme ølflasken, og puttet crack-pipen oppi. Idet vi skilte lag med paret,
takket de oss alle for hjelpen, og det var tydelig at de virkelig satte pris på det lille vi kunne gjøre for de.
Etterpå diskuterte vi hvorvidt politiet egentlig var hyggelige, siden de valgte å ikke gjøre noe med pipa, eller om de rett og slett
promoterte til videre bruk. Meningene var delte på kontoret, men alle sidene ble ihvertfall belyst.
Ved en tilfeldighet oppdaget jeg en bokseklubb i et av byens mest belastede områder hvor jeg trente
ved flere anledninger. Circle Of Discipline hadde en fantastisk atmosfære og selv om jeg var den eneste hvite i lokalet
kjente jeg en sterk følelse av å være velkommen og av tilhørighet. Farge har ikke noe å si i et boksegym.
Jeg trente som jeg ville, ble litt kjent med de som trente der og trenerne, og det eneste skumle var å komme seg til og fra lokalet på kveldstid.
Jeg varmet opp med løping forbi politirazziaer på hjørnet, og sprang hjem i mørke smug – enda fortere. Jeg kan huske å være redd
en kveld da jeg sprang gjennom et smug, og skimtet to foran meg i mørket. Idet jeg passerte dem, ropte de på meg, kalte meg en jævla hviting
og slikte ting, og da må jeg innrømme at tempoet gikk opp. Kanskje har jeg sett for mange filmer...
Ikke lenge etter min hjemkomst fant jeg ut at Circle of Discipline var blitt opprettet nettopp
som et forebyggende tiltak i forhold til gjengvirksomhet, voldsproblematikk og rusmisbruk – det som i stor grad preger bydelen.
Poenget var nettopp å ”plassere” tiltaket midt i kjernen av problematikken.
”You have to do something physically to reach
them mentally, and because of where we're at, fighting was the thing" (Adonis Frazier, i CityPages 020503).
I dag, etter ti år i drift, er Circle of Discipline et vibrerende, levende og aktivt ungdomsmiljø, et fristed fra den
tøffe hverdagen, der det i tillegg til boksing foregår mange hip-hop arrangement som knytter nærmiljøet sammen og bidrar
til å utvikle og styrke nærsamfunnet (Scholtes, City Pages, 2003).